En introduksjon til L. Ron Hubbard

L. Ron Hubbard sa en gang at det bare finnes to kriterier for å ha levd et godt liv: Gjorde man det man satte seg fore? Og var folk glade for at man levde? Som et vitnesbyrd over det første står hele omfanget av hans livsverk, inkludert de mer enn ti tusen skrevne tekstene og tre tusen båndforedragene om Dianetics og Scientology. Som et bevis på det andre har vi de mange hundre millionene av mennesker som påviselig har fått bedre liv fordi han levde. De er generasjonene av studenter som nå i høyeste grad kan lese på grunn av L. Ron Hubbards oppdagelser innenfor utdannelse; de er de millionene av mennesker som er befridd fra dragningen mot stoffmisbruk, som følge av L. Ron Hubbards gjennombrudd innenfor stoffavvenning; de enda flere som har blitt berørt av hans moralkodeks basert på sunn fornuft; og enda mange millioner til som anser hans arbeid som den åndelige grunnsteinen i livet sitt.

Selv om han er best kjent for Dianetics og Scientology, kan L. Ron Hubbard ikke kategoriseres så enkelt. Om ikke annet var livet hans for variert og hans innflytelse for omfattende. Det finnes stammemedlemmer i det sørlige Afrika som ikke vet noe om Dianetics og Scientology, men de kjenner pedagogen L. Ron Hubbard. På samme måte finnes det fabrikkarbeidere i Øst-Europa som bare kjenner ham på grunn av hans administrative oppdagelser; barn i Sørøst-Asia som bare kjenner ham som forfatteren av deres moralkodeks, og lesere på et dusin språk som bare kjenner ham på grunn av hans romaner. Nei, L. Ron Hubbard er ikke et menneske det er lett å kategorisere, og det er sikkert at han ikke passer inn i de vanlige feilaktige forestillingene om en «religiøs grunnlegger» som en opphøyd og grublende figur. Likevel, jo mer man blir kjent med denne mannen og det han oppnådde, jo klarere innser man at han var nøyaktig den typen person som kunne bringe oss Scientology – den eneste større religionen som ble grunnlagt i det tjuende århundret.

Det Scientology tilbyr, er på samme måte det man ville forvente av et menneske som L. Ron Hubbard. For ikke bare gir den oss en helt enestående tilnærming til de mest grunnleggende spørsmålene vi har – hvem er vi? Hvor kom vi fra og hva er vår skjebne? – men den gir oss i tillegg en like enestående teknologi for å oppnå større åndelig frihet. Så hvordan ville vi forvente å beskrive grunnleggeren av en slik religion? Han ville åpenbart måtte være noe helt utenom det vanlige, en som er tiltrukket av mennesker, likt av mennesker, dynamisk, karismatisk og enormt dyktig på en rekke områder – akkurat det L. Ron Hubbard var.

Faktumet er at om mr. Hubbard hadde stanset etter bare én av de mange tingene han oppnådde, ville han likevel ha blitt feiret i dag. For eksempel, med femti millioner skjønnlitterære bøker i omløp, inkludert slike monumentale bestselgere som Fear, Final Blackout, Battlefield Earth og Mission Earth-serien i ti bind, er mr. Hubbard utvilsomt en av de mest anerkjente og mest leste forfatterne gjennom alle tider. For romanene sine har han i tillegg mottatt noen av litteraturens mest prestisjefylte priser, og han har med rette blitt beskrevet som «en av de mest produktive og innflytelsesrike forfatterne i det tjuende århundret».

Hans tidligere bedrifter er like imponerende. Som oppvisningspilot på trettitallet var han kjent som «Flash Hubbard», og slo alle lokale rekorder for vedvarende flyging med glidefly. Som leder for ekspedisjoner til fjerne strøk har han æren av å ha ledet den første fullstendige mineralogiske undersøkelsen av Puerto Rico som amerikansk protektorat, og hans kommentarer om navigasjon påvirker fremdeles de maritime håndbøkene i Britisk Columbia. Hans eksperimenter med tidlige former for retningsbestemmelse ved hjelp av radio, dannet videre grunnlaget for LOng RAnge Navigation-systemet (LORAN-systemet, Navigasjonssystem med lang rekkevidde), mens som livslang fotograf ble arbeidene hans vist i National Geographic, og utstillingene hans ble sett av titusener.

Blant andre forskningsområder utviklet og systematiserte L. Ron Hubbard en administrativ teknologi som brukes av organisasjoner av alle typer. Dette omfatter multinasjonale selskaper, veldedige organisasjoner, politiske partier, skoler, ungdomsklubber og alle slags mindre virksomheter. På samme måte brukes L. Ron Hubbards internasjonalt anerkjente utdannelsesmetoder av pedagoger fra alle akademiske områder, mens hans like anerkjente avvenningsprogram for stoff rutinemessig viser seg å være dobbelt og til og med tre ganger så effektivt som ethvert annet program som retter seg mot det samme. Men uansett hvor imponerende disse faktaene om livet hans er, blir ingen beskrivelse av mr. Hubbard fullstendig uten en viss forståelse av det som ble hans livsverk: Dianetics og Scientology. (Se utgaven i L. Ron Hubbard-serien, Filosof og grunnlegger: Gjenoppdagelsen av menneskesjelen.)

Historien er enorm, fantastisk og omfatter i realiteten hele tilværelsen hans. Likevel er de grove trekkene som følger: Som en første inntreden i en åndelig dimensjon, forteller han om sitt barndomsvennskap med innfødte svartfotindianere i Helena i Montana. Spesielt gjaldt dette stammens fullbefarne medisinmann, lokalt kjent som Gamle Tom. I det som til slutt ble et uvanlig vennskap, ble den seks år gamle Ron både hedret med statusen som blodsbror, og fikk en forståelse av en svært verdig åndelig arv.

Det som kan betraktes som den neste milepælen, kom i 1923 da L. Ron Hubbard i en alder av tolv år begynte å undersøke freudiansk teori sammen med orlogskaptein Joseph C. Thompson – den eneste marineoffiseren fra De forente stater som faktisk studerte under Freud i Wien. Selv om Ron Hubbard verken som ung eller senere aksepterte psykoanalyse som sådan, var møtet med den nok et vendepunkt. For om intet annet, skrev mr. Hubbard, hadde Freud i det minste kommet med ideen at «noe kunne gjøres med sinnet».

Det tredje avgjørende steget på denne ferden fant sted i Asia, der L. Ron Hubbard, som da fortsatt var i tenårene, tilbrakte nesten to år med reiser og studier. Der ble han en av de få amerikanerne som på denne tiden fikk adgang til de legendariske tibetanske lamaklostrene som lå spredt rundt i de vestlige åsene i Kina. Faktisk studerte han under den siste i en rekke av kongelige magikere som stammet fra Kublai Khans hoff. Men uansett hvor fengslende slike eventyr var, ville han til slutt innrømme at han verken fant noe som var anvendelig eller forutsigbart med hensyn til menneskesinnet. Dette var grunnen til hans oppsummerende uttalelse om den vedvarende elendigheten i land der visdommen er stor, men omhyggelig skjult og bare deles ut som overtro.

Etter at han kom tilbake til De forente stater i 1929 og fullførte high school-utdannelsen sin, ble mr. Hubbard immatrikulert på George Washington-universitetet. Der studerte han ingeniørvitenskap, matematikk og kjernefysikk – som alle var disipliner som ville være til god hjelp i senere filosofisk forskning. L. Ron Hubbard var faktisk den første som strengt tok i bruk Vestens vitenskapelige metoder på spørsmål av åndelig natur. Men bortsett fra en grunnleggende metodologi, gav universitetet ham ikke noe av det han søkte. Som han faktisk senere med en viss glød innrømmet:

«Det var veldig tydelig at jeg arbeidet med og levde i en kultur som visste mindre om sinnet enn den mest primitive stammen jeg noensinne hadde vært i kontakt med. Siden jeg også visste at mennesker i Østen ikke var i stand til å rekke så dypt og forutsigbart inn i sinnets gåter som man hadde fått meg til å forvente, visste jeg at jeg var nødt til å utføre en masse forskning.»

Denne forskningen la beslag på de neste tjue årene. I løpet av den ville han ferdes blant tjueen raser og kulturer, inkludert bosetningene til indianere langs den nordvestlige Stillehavskysten, filippinske tagaler og urinnvånere på de den gang fjerne karibiske øyene. For å si det enkelt, fokuserte han på to fundamentale spørsmål. Først, og som en videreføring av eksperimenter utført på George Washington-universitetet, søkte han etter en livskraft man lenge hadde spekulert over, ved roten av menneskelig bevissthet. Deretter, og uløselig knyttet til det første, søkte han etter en samlende fellesnevner for livet – en universell målestokk så å si, som man kunne bruke til å avgjøre hva som var ufravikelig sant og gjennomførbart, hva angikk den menneskelige tilstanden.

Det som utgjorde et første filosofisk platå, kom i 1938 med det nå legendariske manuskriptet kalt «Excalibur». I bunn og grunn fremstilte det livet, ikke som en tilfeldig serie kjemiske reaksjoner, men i stedet som noe drevet av en definerbar trang som ligger under all atferd. Den trangen, erklærte han, var Overlev!, og den representerte den ene, mest gjennomgripende kraften blant alle levende ting. At Mennesket overlever var ikke noen ny idé. At dette var den eneste fellesnevneren for tilværelsen – dette var helt nytt, og i det lå veiviseren for all forskning som skulle følge.

Andre verdenskrig viste seg både å bli et avbrudd i forskningen og en ytterligere drivkraft: Det første på grunn av tjenesten som befalhavende på anti-ubåtpatruljer i både Atlanterhavet og Stillehavet; det andre fordi om noe understreket behovet for en praktisk filosofi til å løse den menneskelige tilstanden med, så var det de absolutte redslene forbundet med en global konflikt. Derfor enda et oppsummerende utsagn fra L. Ron Hubbard ved midtpunktet i hans livsreise:

«Mennesket har et vanvidd, og det kalles krig.»

Kulminasjonen av forskningen frem til dette tidspunktet kom i 1945, på marinesykehuset Oak Knoll i Oakland i delstaten California. Delvis blind på grunn av skadede synsnerver og vanfør med skader i hofte og ryggrad, ble daværende løytnant L. Ron Hubbard en av fem tusen soldater som ble behandlet på Oak Knoll for skader de hadde pådratt seg i kamp. Også blant dem var flere hundre tidligere krigsfanger fra fangeleirer. En stor prosentdel av dem kunne ikke ta til seg næring, og sultet derfor i realiteten. Fascinert av slike tilfeller, satte mr. Hubbard i gang med å gi en tidlig form for Dianetics. I alt var det femten pasienter som fikk Dianetics veiledning for å lindre en mental sperre mot å komme seg. Det som så fulgte og som faktisk reddet livene til disse pasientene, var en oppdagelse med enorme forgreninger. Nemlig, og til tross for det som var vanlig vitenskapelig teori, at ens sinnstilstand hadde forrang for ens fysiske tilstand. Det ville si at våre synspunkter, holdninger og generelle emosjonelle balanse i siste instans avgjorde vår fysiske velvære, og ikke omvendt. Eller som L. Ron Hubbard kort og konsist uttrykte det: «Funksjon styrte struktur.»

Deretter testet mr. Hubbard hvor godt dette fungerte på et bredt utvalg av caser hentet fra et tverrsnitt av det amerikanske samfunnet rundt 1948. Blant disse kasusstudiene var artister fra Hollywood, industriledere, ulykkesofre fra legevakten og sinnssyke kriminelle fra et psykiatrisk sykehus i Georgia. Totalt opplevde mer enn tre hundre personer virkningen av Dianetics før han samlet seksten års undersøkelser i et manuskript. Denne teksten er Dianetics: Den opprinnelige avhandlingen. Selv om den i utgangspunktet ikke ble tilbudt for publisering, ble den spredt vidt og bredt som et hektografert manuskript som ble sendt omkring i vitenskapelige og medisinske kretser. Dessuten var den allmenne responsen slik at mr. Hubbard snart druknet i forespørsler om ytterligere informasjon. Som svar skrev han til slutt det som ble tidenes mestselgende bok om menneskesinnet: Dianetics: Den moderne vitenskap om mental sunnhet.

Her var uten tvil et kulturelt landemerke. I det som skulle vise seg å bli en treffende forutsigelse, erklærte den daværende nasjonale spaltisten Walter Winchell:

«I april kommer det noe nytt som heter Dianetics. En ny vitenskap om menneskesinnet som fungerer med like stor ufravikelighet som de fysiske vitenskapene. Alle indikasjoner tilsier at den vil vise seg å bli like revolusjonerende for menneskeheten som det første hulemenneskets oppdagelse og utnyttelse av ilden.»

Om Winchells uttalelse var dristig, var den ikke desto mindre nøyaktig; for med Dianetics kom den første definitive forklaringen på menneskelig tenkning og atferd. Med Dianetics kom i tillegg det første middelet til å løse problemene med menneskesinnet, inkludert urimelig frykt, opprørthet, usikkerhet og psykosomatiske sykdommer av alle slag.

I kjernen av slike problemer lå det som mr. Hubbard kalte det reaktive sinnet, definert som «den delen av en persons sinn som fungerer på en fullstendig stimulus–respons-basis, som ikke er underlagt personens viljestyrte kontroll, og som utøver tvang og kommandokraft over hans bevissthet, formål, tanker, kropp og handlinger». I det reaktive sinnet er det lagret engrammer, definert som mentale opptak av smerte og bevisstløshet. Det at sinnet fremdeles spilte inn persepsjoner i øyeblikk med delvis eller fullstendig bevisstløshet, var uklart kjent. Men hvordan engrammet virket inn fysiologisk, hvordan det virket på tenkning og atferd – dette var helt nytt. Ingen hadde heller forstått helheten av engrammisk innhold slik det finnes i det reaktive sinnet, og hva det betydde i form av menneskelig elendighet. Kort sagt, her var et sinn, slik mr. Hubbard kraftfullt uttrykte det, «som får en mann til å undertrykke sine håp, som holder ham i apati, som gjør ham ubesluttsom når han burde handle, og dreper ham før han har begynt å leve».

Hvis man noen gang hadde ønsket seg et ugjendrivelig bevis på hvor effektiv Dianetics er, trenger man bare å se hva den har oppnådd. Det finnes et stort antall tilfeller, de er dokumenterte og oppsiktsvekkende: en sveiser lammet av leddgikt fikk tilbake førligheten sin på noen få dusin timer, en svaksynt professor fikk synsevnen tilbake på under en uke, og en hysterisk vanfør husmor ble normal i løpet av én enkelt tretimers session. Så var det det endelige målet for Dianetics prosessing, der det reaktive sinnet blir overvunnet fullstendig, og i stedet kommer tilstanden Clear med egenskaper og evner som ligger langt over noe man tidligere har forutsagt.

Det sier seg selv at etter hvert som nyheten om Dianetics spredde seg, var den allmenne reaksjonen betydelig: Mer enn femti tusen eksemplarer ble solgt umiddelbart da boken kom ut, og bokhandlene hadde store vanskeligheter med å få nok til hyllene sine. Ettersom bevisene på anvendeligheten økte – det faktum at Dianetics faktisk tilbød teknikker som enhver rimelig intelligent leser kunne bruke – ble responsen enda mer dramatisk. «Dianetics – tar USA med storm» og «Den raskest voksende bevegelsen i Amerika», sa avisoverskriftene i løpet av sommeren 1950. På slutten av året hadde det spontant dukket opp rundt 750 Dianetics grupper over hele landet, og seks byer kunne skryte av å ha forskningsstiftelser for å gjøre Hubbards videre utvikling av emnet lettere.

Denne utviklingen var rask, metodisk og minst like avslørende som de tidligere oppdagelsene. Sentralt i det mr. Hubbard undersøkte sent i 1950 og tidlig i 1951, lå de mest avgjørende spørsmålene i menneskets tilværelse. I en tidlig, men treffende uttalelse om saken, skrev han:

«Jo mer man undersøkte, jo mer begynte man å forstå at her i denne skapningen homo sapiens, var det altfor mye man ikke visste.»

Den påfølgende forskningen som han hadde startet omkring tjue år tidligere, beskrev han som et spor av «å vite hvordan å vite». I en ytterligere beskrivelse av reisen, skrev han metaforisk om å våge seg nedover mange hovedveier, langs mange sideveier, inn i mange bakgater av uvisshet og gjennom mange lag i livet. Og hvis mange før ham hadde vandret langs dette sporet, etterlot de seg ingen veiskilt, intet veikart og avslørte bare en brøkdel av det de så. Ikke desto mindre offentliggjorde han resultatet av denne letingen under et sentralt foredrag i Wichita i Kansas tidlig på våren i 1952: Scientology.

Som en anvendt religiøs filosofi, representerer Scientology et utsagn om menneskets potensial som selv om det gjenspeiles i eldgamle skrifter, er helt uten sidestykke. Blant andre vesentlige læresetninger i Scientology religionen finnes: Mennesket er et udødelig åndelig vesen; dets erfaring strekker seg langt utover én enkelt livstid, og dets evner er ubegrensede selv om de ikke for øyeblikket er erkjent. I denne forstand representerer Scientology den endelige definisjonen av en religion: ikke et trossystem, men et middel til en fullstendig åndelig forandring.

Hvordan Scientology oppnår denne forandringen, er gjennom studiet av L. Ron Hubbards skrifter og anvendelsen av prinsippene de inneholder. Den sentrale praksisen i Scientology kalles auditering. Den blir gitt av en auditør, fra det latinske audire, «å lytte». Auditøren hverken evaluerer eller forteller en på noen måte hva man skal tro. Kort sagt blir ikke auditering gjort mot en person, og utbyttet fra den kan bare oppnås gjennom aktiv deltakelse. Auditering hviler faktisk på grunnsetningen at bare ved å tillate personen å finne sitt eget svar på et problem, kan dette problemet løses. Nøyaktig med dette formålet for øye tar auditøren i bruk prosesser – nøyaktige sett med spørsmål for å hjelpe en med å undersøke ellers ukjente og uønskede årsaker til lidelse.

Hva alt dette betyr subjektivt, er selvfølgelig i noen grad umulig å beskrive; for det ligger i selve definisjonen av auditering at det innebærer en vei oppover til tilstander som aldri er blitt beskrevet i tidligere litteratur. Men i meget enkle vendinger kan det sies at Scientology ikke ber en om å strebe mot en mer etisk oppførsel, større bevissthet, lykke og fornuft. Det er heller slik at det gir en vei til tilstander der alt ganske enkelt er – der man blir mer etisk, dugelig, selvdeterminert og lykkelig, fordi det som gjør oss til noe annet, er borte. Mens fra et altomfattende perspektiv og det endelige målet for auditering, inviterer mr. Hubbard de som er nye i Scientology med dette:

«Vi rekker ut mot deg den dyrebare gaven av frihet og udødelighet – virkelig og ærlig.»

Den fullstendige veien til åndelig fremgang er avmerket av Scientologys Bro. Den viser de nøyaktige auditerings- og utdanningstrinnene man må ta for å virkeliggjøre hele omfanget av Scientology. Siden Broen er arrangert som en gradvis tilnærming, er fremgangen ordnet og forutsigbar. Om den grunnleggende ideen er svært gammel – en vei over en avgrunn av uvitenhet til et høyere platå – så er det som Broen presenterer, helt nytt: ikke noen tilfeldig rekke av trinn, men den mest anvendelige metoden for å gjenvinne det mr. Hubbard beskrev som vårt «udødelige uforgjengelige selv for alltid».

Men om Scientology representerer veien til Menneskets høyeste åndelige håp, så betyr det også mye for dets umiddelbare tilværelse – for dets familie, karriere og samfunn. Dette faktumet er avgjørende for en forståelse av religionen og er faktisk det Scientology dreier seg om: Ikke doktrine, men studiet og håndteringen av menneskeånden i forhold til seg selv, annet liv og universet vi lever i. I så henseende omfatter L. Ron Hubbards arbeid alt.

På midten av 1960-tallet erklærte han: «Med mindre det inntreffer en kolossal forandring i Menneskets sivilisasjon slik den snubler av gårde i dag, vil ikke Mennesket være her særlig lenge.» Som tegn på dette forfallet, nevnte han politiske omveltninger, moralsk forråtnelse, vold, rasisme, analfabetisme og narkotika. L. Ron Hubbard viet mesteparten av sine siste år  til disse problemene. Det er faktisk slik at tidlig på 1970-tallet kan livet hans direkte beskrives i form av hans søken etter løsninger på denne moderne tidsalderens kulturelle krise.

At han i siste instans lyktes, bekreftes gjennom Scientologys fenomenale vekst. Det finnes nå mer enn ti tusen grupper og organisasjoner i mer enn 150 land som bruker de forskjellige teknologiene i Dianetics og Scientology. At oppdagelsene hans forbundet med menneskesinnet og ånden danner grunnlaget for alt annet han oppnådde, er faktisk hele poenget med denne introduksjonen. Derfor er det som presenteres på sidene som følger – for bedre utdannelse, byer uten kriminalitet, skoleområder uten stoff, stabile og etiske organisasjoner og kulturell gjenoppblomstring gjennom kunst, alt dette og mye mer – hentet fra oppdagelsene i Dianetics og Scientology. Men gitt hele rekkevidden av det han oppnådde – som forfatter, pedagog, menneskevenn, administrator og kunstner – kan imidlertid ingen slik presentasjon bli helt fullstendig. Når alt kommer til alt, hvordan kan man på noen få dusin sider formidle innvirkningen fra et liv som så dypt har berørt så mange andre liv? Ikke desto mindre presenterer vi dette kortfattede portrettet av mannen og det han oppnådde i den ånd han selv uttrykte:

«Hvis ting var litt bedre kjent og forstått, ville vi alle leve lykkeligere liv.» 

Materialene i Dianetics og Scientology omfatter 3 encyklopediske serier og rundt 3000 innspilte foredrag. Alt i alt representerer L. Ron Hubbards filosofiske bidrag mer enn 75 millioner skrevne og innspilte ord. Til sammen utgjør disse materialene det største enkeltstående arbeidet om menneskesinnet og -ånden.